Bakgrunnsstøy: Jack White & Alicia Keys – Another Way To Die
Etende på: Kneip med moden banan og bringerbærsyltetøy pluss et stort glass melk.
Seende utover: Jærens flate marker og bølgene langt der ute.

Dette er et skrekkeksempel på hvordan en blogg ikke skal føres. Mangel på oppdateringer fører til at det blir en uutgrunnelig kjedelig og uleselig blogg som til slutt mister sine få tilhengere. Jeg akter å vinne dem tilbake! Fra nå av skal jeg forsøke mitt beste å oppdatere hyppigere, slik at det blir litt mer bullpreik rundt grøten om bagateller og tilsynelatende uvesentlige ting, noe som er mye mer morsomt enn å ramse opp en hel rekke hendelser som ikke lenger ligger like friskt og klart i minnet.
Høsten har kommet. I de siste dager har jeg sletet litt med hva JEG kaller en befriskelsesprosess, ergus en liten forkjølelse. Jeg ser på det som en prøve jeg må gjennom og hiver innpå med trankapsler, sunn mat og vann. Jeg har faen meg klart å holde meg frisk i hele høst, så jeg skal ikke bukke under for litt slim i systemet. Jeg er sterkere enn som så! I øyeblikket befinner jeg meg faktisk hos mine vidunderlige tantebarn i Bryne, jeg tok toget ned hit denne helgen i befriskelsesprosessen fordi jeg plutselig fikk et innfall av at de trenger meg. Jeg vil ikke være tante Oda som aldri var der. Nå er jeg her altså. Jeg synes det er koselig og litt masete. Det blåser en god del her, noe som kan ha forverret min befriskelsesprosess, i går da vi skulle gå tur var det nesten umulig å ta seg fram og et øyeblikk trodde var jeg nær å blåse avsted. Det skulle tatt seg ut.

Som sannsynligvis de fleste av fåtallets lesere av denne bloggen vet har jeg i høst vært elev ved Romerike folkehøgskole i Jessheim. Der har det skjedd såpass mye absolutt hele tiden at jeg i frisk tilstand ikke har fått presset inn en eneste ledig stund til å blogge, andre ting har blitt foretrukket. (Som til dømes rulling i bakken ned mot tjernet, titting på alskens flotte filmer, SoulCalibur battles, eting, te-drikking på internatets koselige kjøkken, nakenplasking i bassenget, pumping, forberedelser til forestillinger, fine småturer til Oslo for å titte på teater pluss mangt mer.)

Destinasjon : Steigen, Leines
Ørekos: Imogen Heap – Hide and Seek 
Humør: Takknemlig, lengtende og voktende på minner
Jeg tenker: – Hva er vitsen med å skrive på engelsk? Kun mine aller nærmeste og en og annen bloggnerd på villspor skumleser bloggen min og flertallet av den hurven dette kan være av interesse for kan norsk, så da kjører vi det. Here goes:

Ymse følelser herjer i meg. Sommeren 2008 synger snart på sitt siste vers og det på en låt jeg aldri vil glemme. Det hele startet grasiøst med et lovet besøk til Monty, min beste venn og solstråle som i mai presterte å skvise ut en uimotståelig liten skapning kalt Charlie May. Jeg og Lena tok turen fatt og det var et godt tiltak, til tross for min vrakete tilstand etter russetiden. 
                     

På tråleren

Monty holder til på en gammel åletråler i den sjarmerende havnebyen Woodbridge i Suffolk, England. Åletråleren har god plass og inne i den lukter det peppermyntete, orientalske tepper og sur melk. Det er en tilfredsstillende duft og enhver som setter foten innenfor trålerens trange dør vil føle seg velkommen. Alle unntatt Luke Jordan. <intern>

Under besøkets opphold tuslet vi rundt i byen, nippet til velsmakende frappe, vandret i de koselige gatene i Ipswich, tok rare og fine bilder, plasket i den lokale svømmehallen, så en crappy lokaloppsetning av musikalen “Spend Spend Spend” og pyntet oss med rød leppestift. Jeg og Lena hadde også et par fine timer i London med parykk, fake pin up – tattoo og Abbey Road-vandring.
 Monty er meget fri og frank, frankere enn noen andre jeg kjenner, hun er sta og velger sin egen vei. Jeg tror veien er bra og jeg er stolt av henne. Monty er god til mange ting. Hun kan blant annet mekke tidenes mest ganeglade måltider, strikke fine gensere med mønster på til Charlie May og tegne feer på sopper. Jeg har elsket Monty siden den dagen hun lærte meg å danse magedans og vi delte sukkerspinn på Sirkus Arnardo som to fnisete småjenter . (ti og elleve år? O_o)
 Rett etter uka i Woodbridge befant jeg meg i Oslo hos min kjære bror for å delta på en småkynisk audition hvor jeg kom videre (de som kjenner meg godt vet hva dette dreide seg om), men valgte etter noen øl, gode råd fra min bror og en søvnløs og ekstremt tankefull natt å takke pent nei til en måned med epler og vann og istedenfor valgte jeg som opprinnelig planlagt å ta fly neste morgen til Trondheim for å være konferansier på landsmønstringen sammen med min fantastiske samarbeidspartner Stine. Det var et godt valg, for der møtte jeg flotte mennesker med høyt utviklet sosial IQ og vi fikk god feedback på arbeid og innsats, så jeg lærte mye av den helga.
        

Etter UKM var det rett på jobbkjøret som servitør på Fyrgryta restaurant på Lindesnes fyr. Utrolig vakre omgivelser, hyggelige og rare kollegaer og god mat, hver dag! Det endte med litt gryn i pungen som jeg skal bruke på en rekke nødvendige ting. (Har skrevet liste.)

Lena og meg tok den tradisjonelle roadtripen til Tønsbergs orgasmefestival Slottsfjell i egne hender, siden lille Charlie May aldri fikk passet sitt i orden og Monty dermed ikke kunne joine i år, men til neste år er saken biff! Festivalen hadde sin velkjente sjarm, og vi slo opp vår Camp Underground på en temmelig avslappet del av campen. Camp Ottar strødde ikke tomme chipsposer, handlevogner og herpa gitarer rundt teltet vårt i år, selv om det i for seg på merkelig vis hadde sin sjarm det også. Duedritten slapp vi også heldigvis. Den er fortsatt permanent inngrodd i teltet mitt. Fine band, hengekøyer, hunker, økologiske burgere, Heineken, dumme bonger, selve slottet og rare jallaboder… *sukk* Jeg elsker Slottsfjell!

Meg og Lenas uslåelige camp på Slottsfjell

Min kjære mamma og pappa har offisielt flyttet til Steigen for alltid. Jeg ble med på flyttelasset og etter en gørrlang roadtrip with parents gjennom Sveriges lange skoger har jeg tilbrakt vakre dager i Steigen; jeg har jogget, besteget Stortind, spilt beach volley, sett gode filmer (noe jeg ikke har hatt tid til på lenge) og kost meg med godis og gode venner. Underveis på roadtripen var vi også innom min kjære søster Signe i Fredrikstad og jeg insisterte på at vi skulle gå og se Batman: The Dark Knight. Et godt valg! Heath Ledger’s tolkning av the Joker var revolusjonerende.

I dag har jeg pakket klar for min reise sørover og mentalt innstilt meg til et år ved Romerike folkehøgskole på harrystedet Jessheim. Jeg har også bestilt høstferietur til verdens nydeligste jente; Martine i Parga, Hellas der hun koser seg med sin brune grekerkjæreste. Jeg har mye å glede meg til! <3