Odizity

Herre, mitt hue, det var en lang reise fra Singapore til Oslo med en tolv timers mellomlanding i Frankfurt! Jeg sov svært dårlig på flyet og holdt meg våken meste parten av tiden, noe som tilsvarer nesten 30 timer, men jeg hadde kommet over slitenhetsgrensen da jeg var framme og følte meg faktisk ganske pigg:)
Jeg holdt en liten reise-journal og nå skal jeg type inn hva jeg skrev der under all ventetiden:

Frankfurt: mellomlanding i 12 timer

Frankfurt var en pent lite spennende by ved første blikk, jeg gikk av på togstasjonen mannen i informasjonen hadde sagt var mest sentral og gikk nedover hovedgaten rett fram så jeg bare kunne snu og komme tilbake til stasjonen uten å havne på villspor. På min vandring gjennom denne hovegaten som jeg antar at det var,  observerte jeg mye pølser, pølsebodene lå som perler på en snor langs begge sider av gaten, man skulle tro det var altfor mange pølser, men lokalbefolkningen jafset velvillig i seg pølsene, minst en av fem av de forbispankulerende var pølsespisende og hadde en ostewiener trygt plassert i en ledig hånd. Og det var mange ledige hender, mange ensomme mennesker og de hadde jævlig god til i en ellers stillestående by! Så, hvor var jeg, jo, etter å ha vandret gjennom pølse-eldoradoet måtte jeg ha noe friskt, så jeg brukte mine siste 1 euro, 30 cents (resten gikk til togbilletten og dusjing, historie kommer senere) på en kurv jordbær med helt middelmådig smak, bedre enn i Singapore om ikke annet. Singaporejordbær er nemlig helt bak mål og minner mest om insektsmiddel, troperegn og emmen jord fra halvnedlagte jordbruk. Disse var bedre og mannen som solgte dem var full av iver og kunne mye om norsk fotball. Det kan ikke jeg, men jeg jattet med på beste vis. Etter pølsevandring og fotballjatting med jordbærselgeren, ble jeg med ett dristig i mitt valg, jeg kjørte på med en vågal taktikk og valgte en sidegate, jeg tenkte at det må finnes noe annet, denne byen har enda noe å vise til meg, tenkte jeg, det er altfor trist hvis jeg kommer til å huske Frankfurt for dens pølseoverflod og tilsynelatende ensomme mennesker, jeg vil gå såpass langt som å si at Frankfurt ikke virket som om det hadde mer å by på en en bakgate i en avsideliggende forstad i Nord-Sverige, men det blir svært dømmende for hva hadde jeg sett? 0,3 % av byen kanskje? Jeg måtte gi den en sjanse til. Denne vågale taktikken skjedde brått, for jeg er ganske spontan av meg, jeg hadde dessuten mangfoldige timer før jeg måtte tilbake til flyplassen, så jeg hadde riktig god tid til å finne tilbake til stasjonen. Gaten jeg valgte var et godt valg, det var et tårnspir som fikk meg til å velge denne gaten, jeg siktet på det og tenkte det måtte tilhøre en pen kirke og jeg er veldig glad i arkitektur. På min vandring i spirets retning kom jeg ned på et torg, noe som så ut til å tilhøre gamlebyen. Et bryllup pågikk, brudeparet kom ut på plassen akkurat i det jeg ankom, bruden fikk roseblad kastet over seg, to levende statuer stod rett utenfor, plassen hadde en fontene som sentrum og bygningene minnet om gamle bygg fra Stockholm, Tønsberg og Arendal. Bruden smilte til meg, det må jo være et bra tegn, jeg gikk videre til det som viste seg å være en stor katedral med helt nydelige uthogginger og da tenkte jeg at det verdt å dra inn til byen, fordi den var helt nydelig og selv om det ikke gikk an å gå inn, smilte jeg tilfreds og begynte min vandring tilbake. Jeg så barn som lekte i ruinene av en enda gamlere kirkebygning foran katedralen og det gledet meg at de lekte med historie tidlig i livene sine. Bak katedralen var det en gammel, gjengrodd hage med en fantastisk Jesus-statue hvor steinen så ut som hud, jeg tuller ikke. Jeg hadde sett hver minste krok og hjørne av den nydelige bygningen, bortsett fra ett. Jeg var spent. Men synet som møtte meg traff meg midt i mellomgulvet og plutselig kjentes det ut som om jeg også hadde steinhud. Foran katedralens minst synlige hjørne stod en kar og…ja, gjett selv da, solgte pølser!!!  Det passet rimelig dårlig inn for å si det sånn, kræsjet ganske brutalt i mine øyne, svært lite passende! Så jeg tok toget tilbake til flyplassen og hadde et glass vin for meg selv mens jeg tittet i boken “World Press Photo 09″ som er min nye  favoritt med fantastisk ærlige og nydelige bilder… Ikke se bort fra elendigheten i verden…kjenn den, vit at den finnes!

Slik er det. Her er enda en episode jeg valgte å skrive om (som egentlig skjedde før, men who cares):

Dusjskrankedamen

Etter tolv timers sitting fra Singapore-Frankfurt og mislykkede forsøk på søvn annet enn litt avdupping fristet det temmelig mye med en oppfriskende dusj og da jeg så et dusj-skilt på flyplassen gikk jeg med bestemte skritt i dets retning. Hurra, gratis dusj og alt, det er jo bare fryd og gammen, tenkte jeg. Etter dusjen var det noen som banket på og jeg tenkte greit, noen andre vil dusje og til min forskrekkelse åpnet jeg til en utstrakt hånd og en gretten stemme som mumlet “6 euros”. Søren klype meg ta, tenkte jeg som den veloppdratte sørlending jeg er. Neida, jeg tok det med et smil, 6 euro er jo ikke allverdens, jeg gikk ut og  sa at jeg ikke visste at det kostet penger og at jeg kun hadde norske mynter, aksepterer du det? Nei, hun likte det tydeligvis ganske dårlig. Jeg spurte etter nærmeste minibank og hun trodde nok ikke at jeg skulle komme tilbake, hun hadde sikkert dårlige erfaringer med folk som har stukket før, for da jeg kom tilbake hadde hun tilkalt en  bulldoser av en sikkerhetsvakt, det må ha vært Søren Klype selv, men hun smilte lærepengesmilet sitt og gav meg mer penger tilbake og blunket til meg og det varmet litt, det må jeg jo si…Das ist gut, sa hun og jeg kommer aldri til å glemme henne og fra nå skal jeg spørre FØR jeg dusjer om det koster penger:)

Har nå vært hos Hans, brodern, i et par dager i Oslo, jeg elsker Oslosommer, det er helt fantastisk! Har møtt Karianne og Maren, mange er vanskelige å få tak i, men jeg har hatt det koselig til nå og idag er det musikkens dag her i Oslo, så vi skal gå og se på ukjente band:) Tenkte å ta meg turen til Signe søs og Hans Normann i Fredrikstad, Hans spiller med Ping i Oslo i dag, Sig venter baby, det er kjempespennende! Etter det drar jeg til Kristiansand, det er nok planen og sååå til Steigen til parantesene og deres nye, fantastiske hus:D

Nåå må jeg løpe og møte Karianne; shopping;)
XoXO

Ofrer alt for Norge <3

Oooodiz:)

Herlig land. Jeg er tilbake i Oslo etter et hyggelig besøk hos Martine, hun har jobbet mangt, men vi har hatt det superkoselig:) Har også tatt turen innom Mandal til min kjære Marty og hennes skjønne datter Charlie May, verdens nydeligste jente <3 Jeg møtte igjen mennesker som er viktige for meg og det føltes veldig godt.
Jeg er altså atter tilbake i brutterns leilighet, drikker eplejuice og skal egentlig sove snart for jeg må stå opp klokka seks og jeg sov bare to timer i natt pga jeg og Martine så på Twilight og bablet til langt på natt. Shit, nå ringte Gard og ville ha meg med ut, koselig, men kroppen skriker  etter hvile. Ferden imorgen går mot nord til mine paranteser, det blir koselig:) Om nyttårsaften blir i Oslo eller Kr.sand gjenstår å finne ut. Hm.Signe, min kjære søster er gravid, så jeg skal bli tante igjen, wohoo!^^God jul!
<3 Åling.

XoXo

Odiz

Bakgrunnsstøy: Jack White & Alicia Keys – Another Way To Die
Etende på: Kneip med moden banan og bringerbærsyltetøy pluss et stort glass melk.
Seende utover: Jærens flate marker og bølgene langt der ute.

Dette er et skrekkeksempel på hvordan en blogg ikke skal føres. Mangel på oppdateringer fører til at det blir en uutgrunnelig kjedelig og uleselig blogg som til slutt mister sine få tilhengere. Jeg akter å vinne dem tilbake! Fra nå av skal jeg forsøke mitt beste å oppdatere hyppigere, slik at det blir litt mer bullpreik rundt grøten om bagateller og tilsynelatende uvesentlige ting, noe som er mye mer morsomt enn å ramse opp en hel rekke hendelser som ikke lenger ligger like friskt og klart i minnet.
Høsten har kommet. I de siste dager har jeg sletet litt med hva JEG kaller en befriskelsesprosess, ergus en liten forkjølelse. Jeg ser på det som en prøve jeg må gjennom og hiver innpå med trankapsler, sunn mat og vann. Jeg har faen meg klart å holde meg frisk i hele høst, så jeg skal ikke bukke under for litt slim i systemet. Jeg er sterkere enn som så! I øyeblikket befinner jeg meg faktisk hos mine vidunderlige tantebarn i Bryne, jeg tok toget ned hit denne helgen i befriskelsesprosessen fordi jeg plutselig fikk et innfall av at de trenger meg. Jeg vil ikke være tante Oda som aldri var der. Nå er jeg her altså. Jeg synes det er koselig og litt masete. Det blåser en god del her, noe som kan ha forverret min befriskelsesprosess, i går da vi skulle gå tur var det nesten umulig å ta seg fram og et øyeblikk trodde var jeg nær å blåse avsted. Det skulle tatt seg ut.

Som sannsynligvis de fleste av fåtallets lesere av denne bloggen vet har jeg i høst vært elev ved Romerike folkehøgskole i Jessheim. Der har det skjedd såpass mye absolutt hele tiden at jeg i frisk tilstand ikke har fått presset inn en eneste ledig stund til å blogge, andre ting har blitt foretrukket. (Som til dømes rulling i bakken ned mot tjernet, titting på alskens flotte filmer, SoulCalibur battles, eting, te-drikking på internatets koselige kjøkken, nakenplasking i bassenget, pumping, forberedelser til forestillinger, fine småturer til Oslo for å titte på teater pluss mangt mer.)

Destinasjon : Steigen, Leines
Ørekos: Imogen Heap – Hide and Seek 
Humør: Takknemlig, lengtende og voktende på minner
Jeg tenker: – Hva er vitsen med å skrive på engelsk? Kun mine aller nærmeste og en og annen bloggnerd på villspor skumleser bloggen min og flertallet av den hurven dette kan være av interesse for kan norsk, så da kjører vi det. Here goes:

Ymse følelser herjer i meg. Sommeren 2008 synger snart på sitt siste vers og det på en låt jeg aldri vil glemme. Det hele startet grasiøst med et lovet besøk til Monty, min beste venn og solstråle som i mai presterte å skvise ut en uimotståelig liten skapning kalt Charlie May. Jeg og Lena tok turen fatt og det var et godt tiltak, til tross for min vrakete tilstand etter russetiden. 
                     

På tråleren

Monty holder til på en gammel åletråler i den sjarmerende havnebyen Woodbridge i Suffolk, England. Åletråleren har god plass og inne i den lukter det peppermyntete, orientalske tepper og sur melk. Det er en tilfredsstillende duft og enhver som setter foten innenfor trålerens trange dør vil føle seg velkommen. Alle unntatt Luke Jordan. <intern>

Under besøkets opphold tuslet vi rundt i byen, nippet til velsmakende frappe, vandret i de koselige gatene i Ipswich, tok rare og fine bilder, plasket i den lokale svømmehallen, så en crappy lokaloppsetning av musikalen “Spend Spend Spend” og pyntet oss med rød leppestift. Jeg og Lena hadde også et par fine timer i London med parykk, fake pin up – tattoo og Abbey Road-vandring.
 Monty er meget fri og frank, frankere enn noen andre jeg kjenner, hun er sta og velger sin egen vei. Jeg tror veien er bra og jeg er stolt av henne. Monty er god til mange ting. Hun kan blant annet mekke tidenes mest ganeglade måltider, strikke fine gensere med mønster på til Charlie May og tegne feer på sopper. Jeg har elsket Monty siden den dagen hun lærte meg å danse magedans og vi delte sukkerspinn på Sirkus Arnardo som to fnisete småjenter . (ti og elleve år? O_o)
 Rett etter uka i Woodbridge befant jeg meg i Oslo hos min kjære bror for å delta på en småkynisk audition hvor jeg kom videre (de som kjenner meg godt vet hva dette dreide seg om), men valgte etter noen øl, gode råd fra min bror og en søvnløs og ekstremt tankefull natt å takke pent nei til en måned med epler og vann og istedenfor valgte jeg som opprinnelig planlagt å ta fly neste morgen til Trondheim for å være konferansier på landsmønstringen sammen med min fantastiske samarbeidspartner Stine. Det var et godt valg, for der møtte jeg flotte mennesker med høyt utviklet sosial IQ og vi fikk god feedback på arbeid og innsats, så jeg lærte mye av den helga.
        

Etter UKM var det rett på jobbkjøret som servitør på Fyrgryta restaurant på Lindesnes fyr. Utrolig vakre omgivelser, hyggelige og rare kollegaer og god mat, hver dag! Det endte med litt gryn i pungen som jeg skal bruke på en rekke nødvendige ting. (Har skrevet liste.)

Lena og meg tok den tradisjonelle roadtripen til Tønsbergs orgasmefestival Slottsfjell i egne hender, siden lille Charlie May aldri fikk passet sitt i orden og Monty dermed ikke kunne joine i år, men til neste år er saken biff! Festivalen hadde sin velkjente sjarm, og vi slo opp vår Camp Underground på en temmelig avslappet del av campen. Camp Ottar strødde ikke tomme chipsposer, handlevogner og herpa gitarer rundt teltet vårt i år, selv om det i for seg på merkelig vis hadde sin sjarm det også. Duedritten slapp vi også heldigvis. Den er fortsatt permanent inngrodd i teltet mitt. Fine band, hengekøyer, hunker, økologiske burgere, Heineken, dumme bonger, selve slottet og rare jallaboder… *sukk* Jeg elsker Slottsfjell!

Meg og Lenas uslåelige camp på Slottsfjell

Min kjære mamma og pappa har offisielt flyttet til Steigen for alltid. Jeg ble med på flyttelasset og etter en gørrlang roadtrip with parents gjennom Sveriges lange skoger har jeg tilbrakt vakre dager i Steigen; jeg har jogget, besteget Stortind, spilt beach volley, sett gode filmer (noe jeg ikke har hatt tid til på lenge) og kost meg med godis og gode venner. Underveis på roadtripen var vi også innom min kjære søster Signe i Fredrikstad og jeg insisterte på at vi skulle gå og se Batman: The Dark Knight. Et godt valg! Heath Ledger’s tolkning av the Joker var revolusjonerende.

I dag har jeg pakket klar for min reise sørover og mentalt innstilt meg til et år ved Romerike folkehøgskole på harrystedet Jessheim. Jeg har også bestilt høstferietur til verdens nydeligste jente; Martine i Parga, Hellas der hun koser seg med sin brune grekerkjæreste. Jeg har mye å glede meg til! <3